Stig H. Solheim | EIENDOMSBEGREPET I DEN EUROPEISKE MENNESKERETTSKONVENSJON

Eiendomsbegrepet i Den europeiske menneskerettskonvensjon redegjør for hva som skal til for at et gode eller en interesse kan anses som eiendom i konvensjonens forstand. Hva betyr det egentlig å ha eiendomsrett? Er eiendom begrenset til fysiske ting? Hvis ikke, hvilke andre goder og interesser kan defineres som eiendom? Det kan spørres hvorfor definisjonen av hva som utgjør eiendom, er så problematisk. I utgangspunktet er ikke eiendomskonseptet noe annet enn en idé. Det viser seg imidlertid at eiendomsbegrepet ikke har et ensartet innhold, selv innenfor et bestemt land, en bestemt tidsepoke, og heller ikke innenfor en bestemt fagdisiplin som jus. Den sentrale begrunnelsen for å analysere konvensjonens eiendomsbegrep er at det er brukt som kriterium for å angi den vernede interessen i EMK P1-1. Spørsmålet om det foreligger eiendom, er også et spørsmål om denne bestemmelsen er anvendelig. Det er bare inngrep i eiendom som er beskyttet. Når begrepet anvendes på denne måten, blir en tvunget til å ta stilling til begrepets nærmere innhold. I konvensjonspraksis har da også eiendomsspørsmålet blitt problematisert i relativt stor utstrekning. I boken redegjøres det for EMDs kategorisering av eiendomsbegrepet i henholdsvis eksisterende eiendom og andre aktiva, inkludert krav det kan knyttes en berettiget forventning til. Særlig EMDs lære om beskyttelse av berettigede forventninger åpner for en eiendomsdefinisjon som avviker fra den mer tradisjonelle oppfatningen av hva som utgjør eiendom. Fra en norsk synsvinkel er dette interessant ettersom eiendomsbegrepet i EMK P1-1 strekker seg lengre enn det vi er vant til å betegne som eiendom. Boken analyserer også samvirket mellom hva som er beskyttet og selve eiendomsvernet. Disse to spørsmålene kan ikke ses helt uavhengig av hverandre, verken på makro- eller mikronivå. En oversikt over bestemmelsen er også hensiktsmessig ettersom konvensjonens eiendomsvern ennå er nokså ukjent i Norge. Det kan likevel synes som om bestemmelsen stadig oftere påberopes for norske domstoler, som for eksempel i Rederibeskatningssaken.